Flere pyromane brannmenn i Orkland?

Mistro og misunnelse satte Orkanger som sentrum langt tilbake etter kommunefusjonen i 1963. Forfallet skjøt fart med økende grendestrid.

Hermetikken for knapt 50 år siden. Noen år senere ville et politisk flertall fylle hele vannspeilet med stein.

Vil misunnelsen seire i Orkland som i nye Orkdal for 55 år siden, eller kan sammenslåinga denne gangen føre til at folk løfter blikket opp fra egen navle?

I så fall må politikerne i Orkland ta inn over seg at:
* Kampen om kunnskap og kompetanse vil tilspisses.
* Økt kompetanse må til for å styrke næringslivet vårt og gi innbyggerne i kommunen gode tjenester.
* Unge med utdanning ønsker urbane kvaliteter, de trekker til byene.
* Følgelig er et attraktivt sentrum en styrke for resten av Orkland.

Moderne sentrumsutvikling er god distriktspolitikk for hele kommunen.

La oss le av stedsplanlegging
Men det ser ikke lovende ut. Da politikerne i Orkland nylig møttes til lagbygging på Oppdal, høstet en av utsendingene latter i salen ved å gjøre narr av Orkdal kommunes røde strek.

Å latterliggjøre en fusjonspartner vitner om manglende folkeskikk. Men mye verre: Stupid mangel på kunnskap om arealplanlegging som politisk virkemiddel, viser hvilket risikoprosjekt Orkland faktisk kan være.

Vi  lager et gammeldags sentrum basert kun på biltrafikk og boliger. Gata er unik, men uhyre sårbar.

Tankesettet «land mot by» skader Orkanger, men ødelegger mest for resten av kommunen. Sentrum vil vokse uansett. De mindre stedene rammes hardest dersom Orkland ikke klarer å bedre Orkangers rykte som stedet med stygge fabrikker, trafikkstøy og rundkjøringer.

Ei bilbasert trafikkmaskin som dør hver dag etter kontortid, skremmer vekk den kompetansen vi trenger mest. Med en soveby som sentrum vil:
- for få av våre egne vende tilbake med den utdanninga de skaffet seg i storbyene
- for mange av de som bor her bruke Trondheim på bekostning av Orkland på fritida

Orkanger sentrum tilsvarer Midtbyen
Å forklare betydningen av langsiktig sentrumsplanlegging er like vanskelig som det er enkelt å raljere over en rød strek. Likevel, nok et forsøk:
Formålet med streken er å samle tilbud sånn at folk kan parkere ett sted og gå mellom butikker og møteplasser, i stedet for at alle skal flytte på en bil for hvert eneste gjøremål. Poenget er å utvikle en bykjerne der folk ønsker å oppholde seg, ikke bare kjøre til, fra og gjennom. Da øker trivselen og det gjør oss attraktive i konkurransen om gode hoder og hender. Vinn-vinn.

Hjørnegården med ett av flere ledige lokaler i sentrum. Et politisk fletrtall stritter imot kommunale tiltak for å redde gata. Trepartssamarbeid med gårdeiere og butikkdrivere er trenert og nedstemt.

Streken er ikke akkurat et hinder mot utvikling. Den gir Orkanger ei sentrumsavgrensing på størrelse med Midtbyen i Trondheim, en by med 200 000 mennesker. Men også det er for trangt for noen, fordi:

En investor som vil tjene raske penger kjøper billig rett utenfor en slik strek, og starter så lobby for omregulering til et mer lønnsomt formål - jevnfør bla Laksøra og Grønøra på Orkanger og Olsø-saken i Trondheim. Mange formuer er skapt på den måten. Den sterkestes rett går foran samfunnets interesser.

Meg selv og bilen min først
De kunnskapsløse og/eller likegyldige blant politikerne vil helst ikke styre arealbruk og byggeskikk i sentrum i det hele tatt.  Perspektivet stopper ved frontruta på egen bil. Alt er bra så lenge det fins en ledig parkeringsplass ved Amfi. Politikere som motarbeider langsiktig arealpolitikk opptrer i realiteten som pyromane brannmenn.

Rømmetunet reiser seg i den såkalte indrefileten hvor vi skulle bygge bykjerne. Nå kan den beste tomta ende som boligghetto for voksne og eldre, med kontor og tomme lokaler i første etasje. Dødt etter 16.

Likegyldigheten kan få enda flere forkjempere i storkommunen Orkland. All erfaring tyder på at jo lenger unna sentrum en folkevalgt bor, dess mindre er interessen for å styre arealbruken på Orkanger. I Senterpartiet vil saker som angår enkeltpersoner i grendene gjerne utløse mer engasjement enn spørsmål som berører kvaliteten for hele bomiljøet på Nerøra. Gang på gang blir tema om vi skal ha et sovende, levende, stygt eller estetisk tiltalende sentrum behandlet med lettbeint nonsjalanse.

Politikere bosatt på Orkanger er jevnt over mer bevisst på arealbruk, byggeskikk og tiltak for å stimulere sentrumsutvikling enn andre. Sentrumsutvikling handler dypest sett om to ting:
•    Å bruke fagkunnskap for å skape kompakte, attraktive sentrumsområder.
•    Å sette samfunnshensyn foran kortsiktige særinteresser i arealpolitikken.

Orkanger-fritt Ap
Arbeiderpartiet i Orkdal var en garantist for det siste inntil nylig. I fjor raknet det og i år gikk kommunestyregruppa i oppløsning som et direkte resultat. Nå har partiet laget et listeforslag som kan føre til at ikke en eneste person med adresse Orkanger får sete i Orkland kommunestyre for Ap. Ingen hjemmehørende i den gamle Ap-bastionen er foreslått på sikker plass, og hjemsted betyr noe for politiske prioriteringer.

Senterpartiet, som har ordføreren, gikk til valg uten en eneste listekandidat fra Orkanger i 2015. Det vises på politikken. Riktignok havner badeanlegget ved Idrettsparken og Orklahallen, men noen annen plassering var ikke lenger mulig. Man sloss tidligere for å legge idrettshallen til Travparken.

Eksempel på tabbe: Bankstua ble flyttet til sentrum, men små, gamle bygg blir dessverre stående stort sett ubrukt fordi de er uegnet til næringsvirksomhet. Ei tom stue gir ikke liv til sentrum.

Vekk med politikere fra Orkanger
I 1963 gikk fire kommuner sammen om å danne Orkdal. Folk oppe i bygda strøk systematisk listekandidater fra Orkanger slik at stedet ble underrepresentert i kommunestyret, ifølge bind IV av den offisielle Orkdalshistoria. Deretter startet kampen for rådhus på Fannrem. Den gamle kommunegrensa på Bårdshaug kom opp som kompromissforslag den gangen, men også det ble nedstemt.

«Orkanger er ferdig utbygd», mente en folkevalgt fra Fannrem for 54 år siden.  «Orkdal delt i to» skrev ST på lederplass, og redaktøren fortsatte slik: «Det rår bitterhet og mistillit i begge leire. For få maktet å holde hodet kaldt og se ut over sin egen dørstokk.»

Forfall og grendestrid
En ny, bitter grendestrid blusset opp på grunn av forfallet i Idrettsparken, som folk hadde bygd på dugnad etter at OIF avsto den gamle idrettsplassen i Moan til kommunen. Ødelagte gater, slokte gatelys og forsøpling førte til mobilisering av Orkanger Vel på 1970-tallet.

Det tok nesten 20 år før nytt rådhus reiste seg på kompromisstomta Bårdshaug, og for enkelte er det fortsatt uakseptabelt å plassere kino eller kulturhus så langt nord som på det eneste stedet Orkland kan få til en attraktiv bykjerne - i den såkalte indrefileten på Rømme. "Vi bygger ikke for ørbøggen", ifølge en tidligere Venstre-politiker fra Svorkmo i ST.

Industri og folk skal leve side om side, men det krever aktiv politikk. Forrige uke stemte FrP og Sp som de eneste i trafikksikkerhetsutvalget for at Norsk Kylling skal få flere avkjørsler på tvers av gang- og sykkelveien, som er skolevei. Det er ikke tilfeldig at disse to partiene finner hverandre i spørsmål om arealbruk og trafikksikkerhet i sentrumsområdene.

Slutt å syt!
Politikerne i Orkland har fortsatt muligheten til å skape en moderne, pulserende bykjerne som trekker nye innbyggere til kommunen og bygger felles identitet. Det er fremdeles mulig å forme en småby andre kommuner vil misunne oss, framfor å misunne hverandre.

Dessverre er risikoen stor for at vi i stedet lager en gammeldags, kjedelig soveby på bilens og industriens premisser.

Skadefryden bobler over på Facebook når folk på Orkanger ber om trygge fortau eller tiltak mot støy fra havna: «Slutt å syt, dere bor jo i en by!»

Skadefryd er misunnelsens avkom.

Byfest: Orkanger fikk bystatus 1. juli 2014 uten at det var noe krav fra folk på Orkanger. Nå blir bystatusen brukt mot innbyggere som arbeider for bedre bomiljø i sentrum.