onsdag 24. oktober 2018

Flere pyromane brannmenn i Orkland?

Mistro og misunnelse satte Orkanger som sentrum langt tilbake etter kommunefusjonen i 1963. Forfallet skjøt fart med økende grendestrid.

Hermetikken for knapt 50 år siden. Noen år senere ville et politisk flertall fylle hele vannspeilet med stein.
Vil misunnelsen seire i Orkland som i nye Orkdal for 55 år siden, eller kan sammenslåinga denne gangen føre til at folk løfter blikket opp fra egen navle?

I så fall må politikerne i Orkland ta inn over seg at:
* Kampen om kunnskap og kompetanse vil tilspisses.
* Økt kompetanse må til for å styrke næringslivet vårt og gi innbyggerne i kommunen gode tjenester.
* Unge med utdanning ønsker urbane kvaliteter, de trekker til byene.
* Følgelig er et attraktivt sentrum en styrke for resten av Orkland.

Moderne sentrumsutvikling er god distriktspolitikk for hele kommunen.

La oss le av stedsplanlegging

Men det ser ikke lovende ut. Da politikerne i Orkland nylig møttes til lagbygging på Oppdal, høstet en av utsendingene latter i salen ved å gjøre narr av Orkdal kommunes røde strek.

Å latterliggjøre en fusjonspartner vitner om manglende folkeskikk. Men mye verre: Stupid mangel på kunnskap om arealplanlegging som politisk virkemiddel, viser hvilket risikoprosjekt Orkland faktisk kan være.

Vi  lager et gammeldags sentrum basert kun på biltrafikk og boliger. Gata er unik, men uhyre sårbar.
Tankesettet «land mot by» skader Orkanger, men ødelegger mest for resten av kommunen. Sentrum vil vokse uansett. De mindre stedene rammes hardest dersom Orkland ikke klarer å bedre Orkangers rykte som stedet med stygge fabrikker, trafikkstøy og rundkjøringer.

Ei bilbasert trafikkmaskin som dør hver dag etter kontortid, skremmer vekk den kompetansen vi trenger mest. Med en soveby som sentrum vil:
- for få av våre egne vende tilbake med den utdanninga de skaffet seg i storbyene
- for mange av de som bor her bruke Trondheim på bekostning av Orkland på fritida

Orkanger sentrum tilsvarer Midtbyen
Å forklare betydningen av langsiktig sentrumsplanlegging er like vanskelig som det er enkelt å raljere over en rød strek. Likevel, nok et forsøk:
Formålet med streken er å samle tilbud sånn at folk kan parkere ett sted og gå mellom butikker og møteplasser, i stedet for at alle skal flytte på en bil for hvert eneste gjøremål. Poenget er å utvikle en bykjerne der folk ønsker å oppholde seg, ikke bare kjøre til, fra og gjennom. Da øker trivselen og det gjør oss attraktive i konkurransen om gode hoder og hender. Vinn-vinn.

Hjørnegården med ett av flere ledige lokaler i sentrum. Et politisk fletrtall stritter imot kommunale tiltak for å redde gata. Trepartssamarbeid med gårdeiere og butikkdrivere er trenert og nedstemt.
Streken er ikke akkurat et hinder mot utvikling. Den gir Orkanger ei sentrumsavgrensing på størrelse med Midtbyen i Trondheim, en by med 200 000 mennesker. Men også det er for trangt for noen, fordi:

En investor som vil tjene raske penger kjøper billig rett utenfor en slik strek, og starter så lobby for omregulering til et mer lønnsomt formål - jevnfør bla Laksøra og Grønøra på Orkanger og Olsø-saken i Trondheim. Mange formuer er skapt på den måten. Den sterkestes rett går foran samfunnets interesser.

Meg selv og bilen min først
De kunnskapsløse og/eller likegyldige blant politikerne vil helst ikke styre arealbruk og byggeskikk i sentrum i det hele tatt.  Perspektivet stopper ved frontruta på egen bil. Alt er bra så lenge det fins en ledig parkeringsplass ved Amfi. Politikere som motarbeider langsiktig arealpolitikk opptrer i realiteten som pyromane brannmenn.

Rømmetunet reiser seg i den såkalte indrefileten hvor vi skulle bygge bykjerne. Nå kan den beste tomta ende som boligghetto for voksne og eldre, med kontor og tomme lokaler i første etasje. Dødt etter 16.
Likegyldigheten kan få enda flere forkjempere i storkommunen Orkland. All erfaring tyder på at jo lenger unna sentrum en folkevalgt bor, dess mindre er interessen for å styre arealbruken på Orkanger. I Senterpartiet vil saker som angår enkeltpersoner i grendene gjerne utløse mer engasjement enn spørsmål som berører kvaliteten for hele bomiljøet på Nerøra. Gang på gang blir tema om vi skal ha et sovende, levende, stygt eller estetisk tiltalende sentrum behandlet med lettbeint nonsjalanse.

Politikere bosatt på Orkanger er jevnt over mer bevisst på arealbruk, byggeskikk og tiltak for å stimulere sentrumsutvikling enn andre. Sentrumsutvikling handler dypest sett om to ting:
•    Å bruke fagkunnskap for å skape kompakte, attraktive sentrumsområder.
•    Å sette samfunnshensyn foran kortsiktige særinteresser i arealpolitikken.

Orkanger-fritt Ap
Arbeiderpartiet i Orkdal var en garantist for det siste inntil nylig. I fjor raknet det og i år gikk kommunestyregruppa i oppløsning som et direkte resultat. Nå har partiet laget et listeforslag som kan føre til at ikke en eneste person med adresse Orkanger får sete i Orkland kommunestyre for Ap. Ingen hjemmehørende i den gamle Ap-bastionen er foreslått på sikker plass, og hjemsted betyr noe for politiske prioriteringer.

Senterpartiet, som har ordføreren, gikk til valg uten en eneste listekandidat fra Orkanger i 2015. Det vises på politikken. Riktignok havner badeanlegget ved Idrettsparken og Orklahallen, men noen annen plassering var ikke lenger mulig. Man sloss tidligere for å legge idrettshallen til Travparken.

Eksempel på tabbe: Bankstua ble flyttet til sentrum, men små, gamle bygg blir dessverre stående stort sett ubrukt fordi de er uegnet til næringsvirksomhet. Ei tom stue gir ikke liv til sentrum.
Vekk med politikere fra Orkanger
I 1963 gikk fire kommuner sammen om å danne Orkdal. Folk oppe i bygda strøk systematisk listekandidater fra Orkanger slik at stedet ble underrepresentert i kommunestyret, ifølge bind IV av den offisielle Orkdalshistoria. Deretter startet kampen for rådhus på Fannrem. Den gamle kommunegrensa på Bårdshaug kom opp som kompromissforslag den gangen, men også det ble nedstemt.

«Orkanger er ferdig utbygd», mente en folkevalgt fra Fannrem for 54 år siden.  «Orkdal delt i to» skrev ST på lederplass, og redaktøren fortsatte slik: «Det rår bitterhet og mistillit i begge leire. For få maktet å holde hodet kaldt og se ut over sin egen dørstokk.»

Forfall og grendestrid
En ny, bitter grendestrid blusset opp på grunn av forfallet i Idrettsparken, som folk hadde bygd på dugnad etter at OIF avsto den gamle idrettsplassen i Moan til kommunen. Ødelagte gater, slokte gatelys og forsøpling førte til mobilisering av Orkanger Vel på 1970-tallet.

Det tok nesten 20 år før nytt rådhus reiste seg på kompromisstomta Bårdshaug, og for enkelte er det fortsatt uakseptabelt å plassere kino eller kulturhus så langt nord som på det eneste stedet Orkland kan få til en attraktiv bykjerne - i den såkalte indrefileten på Rømme. "Vi bygger ikke for ørbøggen", ifølge en tidligere Venstre-politiker fra Svorkmo i ST.

Industri og folk skal leve side om side, men det krever aktiv politikk. Forrige uke stemte FrP og Sp som de eneste i trafikksikkerhetsutvalget for at Norsk Kylling skal få flere avkjørsler på tvers av gang- og sykkelveien, som er skolevei. Det er ikke tilfeldig at disse to partiene finner hverandre i spørsmål om arealbruk og trafikksikkerhet i sentrumsområdene.
Slutt å syt!
Politikerne i Orkland har fortsatt muligheten til å skape en moderne, pulserende bykjerne som trekker nye innbyggere til kommunen og bygger felles identitet. Det er fremdeles mulig å forme en småby andre kommuner vil misunne oss, framfor å misunne hverandre.

Dessverre er risikoen stor for at vi i stedet lager en gammeldags, kjedelig soveby på bilens og industriens premisser.

Skadefryden bobler over på Facebook når folk på Orkanger ber om trygge fortau eller tiltak mot støy fra havna: «Slutt å syt, dere bor jo i en by!»

Skadefryd er misunnelsens avkom.

Byfest: Orkanger fikk bystatus 1. juli 2014 uten at det var noe krav fra folk på Orkanger. Nå blir bystatusen brukt mot innbyggere som arbeider for bedre bomiljø i sentrum.

mandag 1. oktober 2018

Verdier i Orkdal: En go´fot og et spark i baken


Orkdal kommune jakter på nye verdier. Verdiene skal formulere hva nye Orkland vil stå for. «Effektiv, raus og nyskapende», heter det om Orkdal i dag. Men ligger sannheten nærmere «Feilfri, lukket og sjølgod»?

Der ble sikkert noen fornærmet.

Verbal pynt fører fort til reinhekla hykleri. Fjonge slagord kan gi et direkte falskt bilde av virkeligheten, og hva slags verdi er nå det? 

Vær lydig og lojal!
«Glød og go´fot» skal tydeliggjøre de tre verdiene våre. Men betyr kommunal «go´fot» egentlig «lydighet», uvilje mot åpen kritikk og dermed det motsatte av «raus»? Det er synd hvis en go´fot  hindrer forbedring. Av og til trengs et saftig spark bak. Bare spør Nils Arne Eggen.

Go´foten står på sokkel i  Orkdal. Her er det julenissen som studerer fenomenet.

«Effektiv, raus og nyskapende» er ment å skulle gjennomsyre kommunens virksomhet, følgelig er dette verdigrunnlaget også inntatt i Orkdal kommunes strategi som arbeidsgiver.

Hvor raust var det av daværende ordfører å kalle arbeidstakere ved Orkdal Helsetun opprørere og løgnere i avisa? Hvor raust var det å pushe kommunens jurist på ansatte med krav om at de førte bevis for påstander om svikt i tilbudet til eldre? Og hva slags verdisyn representerte advarselen mot tillitsvalgte Anna Krogstad? Den innebar en trussel om å miste jobben for å ha lest opp et brev med innhold som ikke lot seg dokumentere gjennom nedtegnelser i avvikssystemet.

Et politisk mindretall ville vite om det var avvikssystemet som sviktet, og ikke de ansatte som løy. Også vi krevde altså dokumentasjon, men det var upassende. «Mistillit mot rådmannen», lød svaret.
Go´fot kan brukes til så mangt.


Motstand avslører deg
De reelle verdiene i en virksomhet kommer best til syne nettopp i møtet med motstand. Håndteringen av kritikk er selve lakmustesten på verdisynet til et foretak, noe som bringer oss over på det siste møtet i kommunestyret.

Der tok et mindretall for tredje gang opp bekymring rundt feil og mangler i saksframlegg, nå konkretisert ved to håndfaste eksempler. Korrekte saksgrunnlag med opplysninger som kan etterprøves er en forutsetning for at lokaldemokratiet fungerer etter hensikten.

Vi foreslo at kommunestyret skulle vedta å understreke betydningen av korrekte og etterprøvbare saksframlegg. Vi skrev at behandlingen av de to eksempelsakene «framstår som lite tillitvekkende». Det skulle vi ikke ha gjort. Ordfører Oddbjørn Bang valgte å satse høyt, slengte mistillitskortet på bordet og la rådmann Svein Henry Berdals ære i potten.

Kommunestyret fikk to valg:
1. Stemme for tillit til rådmann Svein Henry Berdal personlig – eller
2. Stemme for betydningen av korrekte saksframlegg.

Ordføreren endret det planlagte opplegget for votering etter påtrykk blant annet fra mindretallet. I stedet for å sette forslagene opp mot hverandre, fikk vi stemme for begge. Ellers ville rådmannen faktisk fått et vedtak i denne saken med 28 for og 6 mot tillit. Berdal personlig fortjener bedre.

Baluba i barnevernet
Omsorgen for rådmannens personlige anseelse var ikke like markant den gang Berdals forgjenger Grethe Metliaas måtte gjennom skjærsilden i den famøse barnevernssaken. Da støvet la seg fikk ST skylda for heksejakt på rådmannen, men flere politikere bidro til å legitimere framstillingen av Metliaas som ond og inkompetent. 

Faksimile fra NRK
Allerede i det første oppslaget i ST rettet daværende ordfører alvorlig kritikk mot rådmannen, som befant seg på ferie. På rekke og rad sto folkevalgte deretter fram i avisa og på åpne møter med anklager om at Grethe Metliaas bagatelliserte alvorlige hendelser, hadde hemmeligheter for politikerne og gikk til uakseptable angrep på varslere.

Men hva galt hadde egentlig skjedd i barnevernet? Hvem hadde skylda og hvem var varsler her?

Plutselig åpenhet
Barnevernssaken artet seg som ei sann smørje forgiftet av personlig fiendskap internt i Orkdal kommune. I et så tåkelagt landskap er det vondt å skille mellom løgn og sannhet, galt og rett og skurk og helt. En påstått varsler ble til slutt fradømt jobben. Hun var selv leder i barnevernet. Tingretten slo fast at «varsleren» var ansvarlig for grove feil, og retten gikk langt i å antyde at vedkommende  brukte ST i en hevnakt i en intern konflikt.

Da det stormet som verst gikk Orkdal kommune til det uvanlige skritt å offentliggjøre dokumenter i barnevernssaken. Med ett så man verdien av en åpenhet som åpenbart hadde vært mangelvare fram til da. Orkdal kommune hentet dessuten inn en kompetent leder utenfor rådhuset til å styre barnevernet ut av krisen.

Altså to tiltak:
1. Åpenhet.
2. Kompetanse.

Åpenhet tidligere ville trolig gitt en mer nyansert og mindre dramatisk mediedekning.
Bedre kompetanse på ledernivå kunne ha løst flokene før barneverntjenesten nærmest kollapset under 25 prosent sykefravær. Barnevernet spiste sine egne ledere.
Politisk ledelse kritiserte rådmannen og ba om ny mediestrategi - dvs mer åpenhet. Faksmile fra ST.

Mye tyder på at vi har glemt denne fadesen. Åpenhet er ikke så viktig lenger:
  • Mistillitskortet er egnet til å kneble saklig kritikk. Det hindrer åpenhet. 
  • Advarselen ved Helsetunet var egnet til å skape fryktkultur. Det hindrer åpenhet. 
Flere tilsyn har vist i ettertid at spørsmålene rundt avvikssystemet ved Helsetunet var berettiget, og at de ansatte hadde rett i at beboere led på grunn av tidspress.

Paradoksalt nok ser det ut til at jo mer presis kritikk er, dess mer uønsket er den også. Men jeg kan feks ikke fri meg fra tanken på at noe er galt når demente måtte holdes inne ved Orkdal Helsetun fordi Knykengjengen ikke hadde tid til å sette opp et gjerde. Et gjerde må Orkdal kommune kunne sette opp selv hvis det er hva som skal til for å gi de mest sårbare eldre frisk luft.
 
Når man møter seg selv i døra
Som ordfører i 2015 stemplet Gunnar H. Lysholm ansatte ved Orkdal Helsetun som "opprørere" da de klaget på for lite tid og ressurser til beboerne.

Som leder for Orkdal Røde Kors i 2018 signerte Gunnar H. Lysholm en kronikk i ST kalt «Et svik mot de eldre». Der heter det at vi ville ha kalt det omsorgssvikt om barn hadde fått like lite omsorg som eldre på sykehjem. Videre skriver Lysholm at feilene som gang på gang avdekkes i eldreomsorgen får for liten oppmerksomhet.

Oppmerksomheten for tre år siden var opprør.

Lysholms kritikk mot eldreomsorgen er alvorlig, men upresis og dermed akseptabel.

Orkdal og Orkland jakter på verdier for den nye kommunen. En stor skare av politikere skal nå tenke lenge og dypt for å bygge identitet gjennom treffende stikkord. Det enkle er ofte det beste, som å kopiere Trondheim: Åpen, kompetent og modig.
Her arbeidet løgnere og opprørere i 2015, ifølge daværende ordfører. I ettertid kunne vi bla lese i ST om alvorlig svikt, og dessuten at demente måtte holdes inne fordi Knykengjengen (!) hadde det for travelt til å snekre gjerde...

lørdag 8. september 2018

Slag, spark og neglelakk ved Orkdal Helsetun


Eldre innestengt ved Orkdal Helsetun måtte leve med slag, spark og trusler fra andre demente. I  bladet «Orkdalingen» fortalte Orkdal kommune at beboere fikk ny neglelakk.  

Pauker og basuner da Helsetunet i fjor oppnådde status som livsgledehjem. Rungende stillhet idet organisasjonen Livsglede for Eldre trakk sertifiseringen tilbake etter bare ett år.

Orkdal Helsetun har blitt et symbol på betydningen av å skaffe gode hender og hoder av hensyn til egne innbyggere.
45 sykehjem i Trøndelag skilter med livsglede som kvalitetsstempel, og ytterligere sju er til vurdering. «Negativ kultur» inngikk i begrunnelsen for å avskilte Helsetunet, ifølge ST. Akkurat det virker urovekkende etter mange år med tiltak for forbedring. 

Hvem vet: Muligens får vi snart høre om ledelsen i Orkdal kommune er enig i beskrivelsen, hvordan den negative kulturen i så fall arter seg – og i hvor stor grad den går ut over de aller svakeste.

En lukket kommune
Litt selvskryt som i «Orkdalingen» er helt greit hvis kommunen også opptrer åpent omkring reelle problemer. Skrytet framstår som usmakelig dersom Orkdal kommune samtidig feier trøbbel under teppet. 

«Mistillit mot rådmannen», smalt det til svar da det politiske mindretallet ba om data for å se om avvikssystemet ved Orkdal Helsetun fungerte. Kritiske spørsmål var åpenbart uønsket, men sannheten tvang seg etter hvert fram: Systemet fungerte ikke etter hensikten i det hele tatt. 

Formålet med et avvikssystem er å unngå at feil gjentas. Fortielse og bagatellisering hindrer at feil rettes opp. Manglende åpenhet går alltid hardest ut over de mest sårbare i samfunnet; forsvarsløse eldre, psykisk utviklingshemmede og andre som må ha hjelp for å hevde retten sin. Historien er full av dystre eksempler, og det fortsetter også inn i vår tid. 

Kamp om kunnskap
Pleietrengende i Orkdal har lidd unødig overlast på grunn av mangel på kompetanse i kommunen, viser faglige tilsyn ved Helsetunet. Mangel på kompetanse er ikke ensbetydende med at den enkelte ansatte gjør en for dårlig innsats. Altfor mange sliter seg ut i helsevesenet. Men: Orkdal kommune har ikke greid å skaffe nok sykepleiere, og også ufaglærte må ha påfyll av teoretisk kunnskap for blant annet å ta seg av krevende demente på en god måte. 


Sertifisering som livsgledehjem krever systematisk arbeid. (Foto: Livsglede for Eldre).
I flere år var imidlertid fokus motsatt. Statistikk avslørte at Helsetunet hadde flere ansatte enn sammenlignbare institusjoner andre steder. Overbemanning, med andre ord, så derfor: Kutt i staben, spar penger.  

Nå skrur vi opp lønna til kommunale sykepleiere for å konkurrere bedre om viktig arbeidskraft, foreløpig uten særlig suksess. Orkdal kommune rekrutterer fremdeles ikke nok kompetanse og ikke rett kompetanse.

Gjennomfører ikke vedtak
Helt siden 2013 har kommunen utredet markedsføring som virkemiddel. Jeg er blant flere som har brukt fritid på interne møter, eksterne møter og idéverksteder om emnet. Jeg har tatt fri fra jobb, blant annet for å bidra i all hast etter at et flertall i det forrige kommunestyret vedtok bystatus - tilsynelatende uten en klar tanke om hvordan en slik status skulle gi noe tilbake. Senere har jeg vært med på å fatte krystallklare politiske vedtak om markedsføring, som administrasjonen i Orkdal kommune deretter har unnlatt å gjennomføre.

I et forsøk på å forsvare forsømmelsene, listet rådmannen for et par år siden opp påståtte markedsføringstiltak som var blitt satt ut i livet. «Orkdalingen» inngikk som ett av disse, men da forveksler man utadrettet markedsføring og innadrettet propaganda. «Orkdalingen» er et glanset magasin du betaler for via skatteseddelen for at Orkdal kommune skal framstå i et gunstig lys overfor egne innbyggere.

Markedsføring eller indremedisin?
200 000 ut i skogen
Toppidrettsveka er et annet misforstått tiltak. 200 000 kommunale kroner for en time TV fra et rulleskirenn i skogen er 200 000 kommunale kroner slengt rett ut i granskauen - dersom formålet er markedsføring. Det vil ledelsen i kommunen aldri erkjenne, siden man nå en gang har brukt 200 000 av fellesskapet sine midler, og har tenkt å fortsette med det i minst to år til. Men denne bevilgningen er delvis arrangementsstøtte til et profesjonelt selskap og delvis tilskudd til to idrettslag. Den er ikke markedsføring.

Så hva er markedsføring for Orkdal kommune?
Jo, det er målrettet påvirkning for å få folk til å:

1. Flytte hit, og/eller
2. Søke jobb i offentlig sektor og bedriftene våre. 

Ta fruktene som henger lavest 
Med tilflytting og rekruttering som mål bruker du ikke 200 000 for å nå sportsinteresserte nordmenn via TV. Du bruker pengene rettet mot personer som faktisk kan tenkes å ville flytte hit og/eller søke jobb her. Tre eksempler på slike grupper: 

* Innpendlere.
* Småbarnsamilier i Trondheim på jakt etter bolig på sørsida av byen.
* Unge fra vår egen region som studerer i storbyer eller nylig har studert der.

Etter forslag fra ordføreren vedtok kommunestyret i 2015 enstemmig å samarbeide om markedsføring med relevant næringsliv i Orkdal. Samarbeid med de rette næringsinteressene er en smart tanke, for det gjør tiltakene mer kraftfulle og vi får mer for pengene. Synergien oppstår ved å synliggjøre jobbmuligheter (kommunen og bedrifter) sammen med muligheter på boligmarkedet (næringslivet). Men ingenting ble gjort.

Daværende varaordfører var blant dem som kastet seg rundt for å markere bystatus 1. juli 2014.
Uglesett utenfor Orkanger
Å lage en markedsstrategi for sosiale medier tar bare noen få timer. I stedet har vi somlet i årevis og tapt konkurransefordeler mens det blir stadig trangere om plassen på nettet.

Den tyngste jobben med slik markedsføring består i å lage innhold som effektivt viser mulighetene i Orkdal. Salget (spredningen mot målgrupper) tar fagfolk seg av uten at det må koste så mye. Ved bruk av sosiale medier er effekten målbar.

Salvesen & Thams markedsfører Orkdal som bosted via merkevaren «Kom til Orkanger». Anført av ordføreren har Orkdal kommune altså vedtatt å ta en lederrolle innen markedsføring i samarbeid med næringslivet. Bygdedyret og enkelte krefter i kommunen mistenkeliggjør i stedet det selskapet som tar ansvar:  
«Julenisseforslag» om kino og bibliotek på Rømme. Huff, de ønsker å tjene penger når de bygger boliger. Æsj, de investerte på Joplassen, men ikke på Ustjåren.

To tunneler fra å lykkes
Unge innflyttere – og dermed skattebetalere – har strømmet til Skaun i mange år nå, men ikke hit. De to tunnelene mellom Børsa og Orkanger fungerer som en mental barriere for folk i Trondheim. Skarve ti minutter med tunneler skiller oss fra et kolossalt marked. 

Adresseavisen laget reportasje om massebading på bystrand da Orkanger ble Norges by nummer 103. Etterpå ble det stille. Ingen utenfor Orkdal snakker om Norges nyeste by.
Orkdal kommune må snart ta opp kampen mot forestillingen om at Norges nyeste by ligger en dagsreise fra Norges tredje største by. På Orkanger kan du få både i pose og sekk: Billigere bolig, en (relativt) levende småby og kort vei til storbyens opplevelser. 

Ett eneste rulleskirenn koster Orkdal kommune 200 000 kroner i påstått markedsføring. En eneste nyrekruttert sykepleier med familie er verdt mange ganger 200 000 kroner, både målt i samfunnsøkonomi og i potensielt økt livskvalitet for de svakeste i kommunen vår.

Etterlyst: Gode hender og hoder
Så seint som i fjor varslet Fylkeslegen om følgende: Det er en gjennomgående mangel på rutiner og prosedyrer ved Orkdal Helsetun. Demente får ikke frisk luft, men blir isolert og utsatt for vold og trusler fra andre beboere. 


Helsetunet er  et godt eksempel på at økt kompetanse er en nøkkel til endring, men konkurransen om kompetanse hardner til for hvert år som går. Verken TV-bilder fra skogen eller glansede historier i «Orkdalingen» er til hjelp. Andre grep trengs om vi skal skaffe nok hender, hoder og kunnskap i årene som kommer. Det gjelder både helsevesenet og næringslivet vårt.

Og om du føler at du har lest  noe lignende før, så kan nok det stemme:

Slik svikter vi våre eldre


Aldri så galt at det ikke er godt for noe: De reelle problemene med mangel på kompetanse kombinert med en uegnet bygingsmasse ved Helsetunet kom til slutt fram i lyset. Endring tvinger seg fram.