onsdag 24. oktober 2018

Flere pyromane brannmenn i Orkland?

Mistro og misunnelse satte Orkanger som sentrum langt tilbake etter kommunefusjonen i 1963. Forfallet skjøt fart med økende grendestrid.

Hermetikken for knapt 50 år siden. Noen år senere ville et politisk flertall fylle hele vannspeilet med stein.
Vil misunnelsen seire i Orkland som i nye Orkdal for 55 år siden, eller kan sammenslåinga denne gangen føre til at folk løfter blikket opp fra egen navle?

I så fall må politikerne i Orkland ta inn over seg at:
* Kampen om kunnskap og kompetanse vil tilspisses.
* Økt kompetanse må til for å styrke næringslivet vårt og gi innbyggerne i kommunen gode tjenester.
* Unge med utdanning ønsker urbane kvaliteter, de trekker til byene.
* Følgelig er et attraktivt sentrum en styrke for resten av Orkland.

Moderne sentrumsutvikling er god distriktspolitikk for hele kommunen.

La oss le av stedsplanlegging

Men det ser ikke lovende ut. Da politikerne i Orkland nylig møttes til lagbygging på Oppdal, høstet en av utsendingene latter i salen ved å gjøre narr av Orkdal kommunes røde strek.

Å latterliggjøre en fusjonspartner vitner om manglende folkeskikk. Men mye verre: Stupid mangel på kunnskap om arealplanlegging som politisk virkemiddel, viser hvilket risikoprosjekt Orkland faktisk kan være.

Vi  lager et gammeldags sentrum basert kun på biltrafikk og boliger. Gata er unik, men uhyre sårbar.
Tankesettet «land mot by» skader Orkanger, men ødelegger mest for resten av kommunen. Sentrum vil vokse uansett. De mindre stedene rammes hardest dersom Orkland ikke klarer å bedre Orkangers rykte som stedet med stygge fabrikker, trafikkstøy og rundkjøringer.

Ei bilbasert trafikkmaskin som dør hver dag etter kontortid, skremmer vekk den kompetansen vi trenger mest. Med en soveby som sentrum vil:
- for få av våre egne vende tilbake med den utdanninga de skaffet seg i storbyene
- for mange av de som bor her bruke Trondheim på bekostning av Orkland på fritida

Orkanger sentrum tilsvarer Midtbyen
Å forklare betydningen av langsiktig sentrumsplanlegging er like vanskelig som det er enkelt å raljere over en rød strek. Likevel, nok et forsøk:
Formålet med streken er å samle tilbud sånn at folk kan parkere ett sted og gå mellom butikker og møteplasser, i stedet for at alle skal flytte på en bil for hvert eneste gjøremål. Poenget er å utvikle en bykjerne der folk ønsker å oppholde seg, ikke bare kjøre til, fra og gjennom. Da øker trivselen og det gjør oss attraktive i konkurransen om gode hoder og hender. Vinn-vinn.

Hjørnegården med ett av flere ledige lokaler i sentrum. Et politisk fletrtall stritter imot kommunale tiltak for å redde gata. Trepartssamarbeid med gårdeiere og butikkdrivere er trenert og nedstemt.
Streken er ikke akkurat et hinder mot utvikling. Den gir Orkanger ei sentrumsavgrensing på størrelse med Midtbyen i Trondheim, en by med 200 000 mennesker. Men også det er for trangt for noen, fordi:

En investor som vil tjene raske penger kjøper billig rett utenfor en slik strek, og starter så lobby for omregulering til et mer lønnsomt formål - jevnfør bla Laksøra og Grønøra på Orkanger og Olsø-saken i Trondheim. Mange formuer er skapt på den måten. Den sterkestes rett går foran samfunnets interesser.

Meg selv og bilen min først
De kunnskapsløse og/eller likegyldige blant politikerne vil helst ikke styre arealbruk og byggeskikk i sentrum i det hele tatt.  Perspektivet stopper ved frontruta på egen bil. Alt er bra så lenge det fins en ledig parkeringsplass ved Amfi. Politikere som motarbeider langsiktig arealpolitikk opptrer i realiteten som pyromane brannmenn.

Rømmetunet reiser seg i den såkalte indrefileten hvor vi skulle bygge bykjerne. Nå kan den beste tomta ende som boligghetto for voksne og eldre, med kontor og tomme lokaler i første etasje. Dødt etter 16.
Likegyldigheten kan få enda flere forkjempere i storkommunen Orkland. All erfaring tyder på at jo lenger unna sentrum en folkevalgt bor, dess mindre er interessen for å styre arealbruken på Orkanger. I Senterpartiet vil saker som angår enkeltpersoner i grendene gjerne utløse mer engasjement enn spørsmål som berører kvaliteten for hele bomiljøet på Nerøra. Gang på gang blir tema om vi skal ha et sovende, levende, stygt eller estetisk tiltalende sentrum behandlet med lettbeint nonsjalanse.

Politikere bosatt på Orkanger er jevnt over mer bevisst på arealbruk, byggeskikk og tiltak for å stimulere sentrumsutvikling enn andre. Sentrumsutvikling handler dypest sett om to ting:
•    Å bruke fagkunnskap for å skape kompakte, attraktive sentrumsområder.
•    Å sette samfunnshensyn foran kortsiktige særinteresser i arealpolitikken.

Orkanger-fritt Ap
Arbeiderpartiet i Orkdal var en garantist for det siste inntil nylig. I fjor raknet det og i år gikk kommunestyregruppa i oppløsning som et direkte resultat. Nå har partiet laget et listeforslag som kan føre til at ikke en eneste person med adresse Orkanger får sete i Orkland kommunestyre for Ap. Ingen hjemmehørende i den gamle Ap-bastionen er foreslått på sikker plass, og hjemsted betyr noe for politiske prioriteringer.

Senterpartiet, som har ordføreren, gikk til valg uten en eneste listekandidat fra Orkanger i 2015. Det vises på politikken. Riktignok havner badeanlegget ved Idrettsparken og Orklahallen, men noen annen plassering var ikke lenger mulig. Man sloss tidligere for å legge idrettshallen til Travparken.

Eksempel på tabbe: Bankstua ble flyttet til sentrum, men små, gamle bygg blir dessverre stående stort sett ubrukt fordi de er uegnet til næringsvirksomhet. Ei tom stue gir ikke liv til sentrum.
Vekk med politikere fra Orkanger
I 1963 gikk fire kommuner sammen om å danne Orkdal. Folk oppe i bygda strøk systematisk listekandidater fra Orkanger slik at stedet ble underrepresentert i kommunestyret, ifølge bind IV av den offisielle Orkdalshistoria. Deretter startet kampen for rådhus på Fannrem. Den gamle kommunegrensa på Bårdshaug kom opp som kompromissforslag den gangen, men også det ble nedstemt.

«Orkanger er ferdig utbygd», mente en folkevalgt fra Fannrem for 54 år siden.  «Orkdal delt i to» skrev ST på lederplass, og redaktøren fortsatte slik: «Det rår bitterhet og mistillit i begge leire. For få maktet å holde hodet kaldt og se ut over sin egen dørstokk.»

Forfall og grendestrid
En ny, bitter grendestrid blusset opp på grunn av forfallet i Idrettsparken, som folk hadde bygd på dugnad etter at OIF avsto den gamle idrettsplassen i Moan til kommunen. Ødelagte gater, slokte gatelys og forsøpling førte til mobilisering av Orkanger Vel på 1970-tallet.

Det tok nesten 20 år før nytt rådhus reiste seg på kompromisstomta Bårdshaug, og for enkelte er det fortsatt uakseptabelt å plassere kino eller kulturhus så langt nord som på det eneste stedet Orkland kan få til en attraktiv bykjerne - i den såkalte indrefileten på Rømme. "Vi bygger ikke for ørbøggen", ifølge en tidligere Venstre-politiker fra Svorkmo i ST.

Industri og folk skal leve side om side, men det krever aktiv politikk. Forrige uke stemte FrP og Sp som de eneste i trafikksikkerhetsutvalget for at Norsk Kylling skal få flere avkjørsler på tvers av gang- og sykkelveien, som er skolevei. Det er ikke tilfeldig at disse to partiene finner hverandre i spørsmål om arealbruk og trafikksikkerhet i sentrumsområdene.
Slutt å syt!
Politikerne i Orkland har fortsatt muligheten til å skape en moderne, pulserende bykjerne som trekker nye innbyggere til kommunen og bygger felles identitet. Det er fremdeles mulig å forme en småby andre kommuner vil misunne oss, framfor å misunne hverandre.

Dessverre er risikoen stor for at vi i stedet lager en gammeldags, kjedelig soveby på bilens og industriens premisser.

Skadefryden bobler over på Facebook når folk på Orkanger ber om trygge fortau eller tiltak mot støy fra havna: «Slutt å syt, dere bor jo i en by!»

Skadefryd er misunnelsens avkom.

Byfest: Orkanger fikk bystatus 1. juli 2014 uten at det var noe krav fra folk på Orkanger. Nå blir bystatusen brukt mot innbyggere som arbeider for bedre bomiljø i sentrum.

mandag 1. oktober 2018

Verdier i Orkdal: En go´fot og et spark i baken


Orkdal kommune jakter på nye verdier. Verdiene skal formulere hva nye Orkland vil stå for. «Effektiv, raus og nyskapende», heter det om Orkdal i dag. Men ligger sannheten nærmere «Feilfri, lukket og sjølgod»?

Der ble sikkert noen fornærmet.

Verbal pynt fører fort til reinhekla hykleri. Fjonge slagord kan gi et direkte falskt bilde av virkeligheten, og hva slags verdi er nå det? 

Vær lydig og lojal!
«Glød og go´fot» skal tydeliggjøre de tre verdiene våre. Men betyr kommunal «go´fot» egentlig «lydighet», uvilje mot åpen kritikk og dermed det motsatte av «raus»? Det er synd hvis en go´fot  hindrer forbedring. Av og til trengs et saftig spark bak. Bare spør Nils Arne Eggen.

Go´foten står på sokkel i  Orkdal. Her er det julenissen som studerer fenomenet.

«Effektiv, raus og nyskapende» er ment å skulle gjennomsyre kommunens virksomhet, følgelig er dette verdigrunnlaget også inntatt i Orkdal kommunes strategi som arbeidsgiver.

Hvor raust var det av daværende ordfører å kalle arbeidstakere ved Orkdal Helsetun opprørere og løgnere i avisa? Hvor raust var det å pushe kommunens jurist på ansatte med krav om at de førte bevis for påstander om svikt i tilbudet til eldre? Og hva slags verdisyn representerte advarselen mot tillitsvalgte Anna Krogstad? Den innebar en trussel om å miste jobben for å ha lest opp et brev med innhold som ikke lot seg dokumentere gjennom nedtegnelser i avvikssystemet.

Et politisk mindretall ville vite om det var avvikssystemet som sviktet, og ikke de ansatte som løy. Også vi krevde altså dokumentasjon, men det var upassende. «Mistillit mot rådmannen», lød svaret.
Go´fot kan brukes til så mangt.


Motstand avslører deg
De reelle verdiene i en virksomhet kommer best til syne nettopp i møtet med motstand. Håndteringen av kritikk er selve lakmustesten på verdisynet til et foretak, noe som bringer oss over på det siste møtet i kommunestyret.

Der tok et mindretall for tredje gang opp bekymring rundt feil og mangler i saksframlegg, nå konkretisert ved to håndfaste eksempler. Korrekte saksgrunnlag med opplysninger som kan etterprøves er en forutsetning for at lokaldemokratiet fungerer etter hensikten.

Vi foreslo at kommunestyret skulle vedta å understreke betydningen av korrekte og etterprøvbare saksframlegg. Vi skrev at behandlingen av de to eksempelsakene «framstår som lite tillitvekkende». Det skulle vi ikke ha gjort. Ordfører Oddbjørn Bang valgte å satse høyt, slengte mistillitskortet på bordet og la rådmann Svein Henry Berdals ære i potten.

Kommunestyret fikk to valg:
1. Stemme for tillit til rådmann Svein Henry Berdal personlig – eller
2. Stemme for betydningen av korrekte saksframlegg.

Ordføreren endret det planlagte opplegget for votering etter påtrykk blant annet fra mindretallet. I stedet for å sette forslagene opp mot hverandre, fikk vi stemme for begge. Ellers ville rådmannen faktisk fått et vedtak i denne saken med 28 for og 6 mot tillit. Berdal personlig fortjener bedre.

Baluba i barnevernet
Omsorgen for rådmannens personlige anseelse var ikke like markant den gang Berdals forgjenger Grethe Metliaas måtte gjennom skjærsilden i den famøse barnevernssaken. Da støvet la seg fikk ST skylda for heksejakt på rådmannen, men flere politikere bidro til å legitimere framstillingen av Metliaas som ond og inkompetent. 

Faksimile fra NRK
Allerede i det første oppslaget i ST rettet daværende ordfører alvorlig kritikk mot rådmannen, som befant seg på ferie. På rekke og rad sto folkevalgte deretter fram i avisa og på åpne møter med anklager om at Grethe Metliaas bagatelliserte alvorlige hendelser, hadde hemmeligheter for politikerne og gikk til uakseptable angrep på varslere.

Men hva galt hadde egentlig skjedd i barnevernet? Hvem hadde skylda og hvem var varsler her?

Plutselig åpenhet
Barnevernssaken artet seg som ei sann smørje forgiftet av personlig fiendskap internt i Orkdal kommune. I et så tåkelagt landskap er det vondt å skille mellom løgn og sannhet, galt og rett og skurk og helt. En påstått varsler ble til slutt fradømt jobben. Hun var selv leder i barnevernet. Tingretten slo fast at «varsleren» var ansvarlig for grove feil, og retten gikk langt i å antyde at vedkommende  brukte ST i en hevnakt i en intern konflikt.

Da det stormet som verst gikk Orkdal kommune til det uvanlige skritt å offentliggjøre dokumenter i barnevernssaken. Med ett så man verdien av en åpenhet som åpenbart hadde vært mangelvare fram til da. Orkdal kommune hentet dessuten inn en kompetent leder utenfor rådhuset til å styre barnevernet ut av krisen.

Altså to tiltak:
1. Åpenhet.
2. Kompetanse.

Åpenhet tidligere ville trolig gitt en mer nyansert og mindre dramatisk mediedekning.
Bedre kompetanse på ledernivå kunne ha løst flokene før barneverntjenesten nærmest kollapset under 25 prosent sykefravær. Barnevernet spiste sine egne ledere.
Politisk ledelse kritiserte rådmannen og ba om ny mediestrategi - dvs mer åpenhet. Faksmile fra ST.

Mye tyder på at vi har glemt denne fadesen. Åpenhet er ikke så viktig lenger:
  • Mistillitskortet er egnet til å kneble saklig kritikk. Det hindrer åpenhet. 
  • Advarselen ved Helsetunet var egnet til å skape fryktkultur. Det hindrer åpenhet. 
Flere tilsyn har vist i ettertid at spørsmålene rundt avvikssystemet ved Helsetunet var berettiget, og at de ansatte hadde rett i at beboere led på grunn av tidspress.

Paradoksalt nok ser det ut til at jo mer presis kritikk er, dess mer uønsket er den også. Men jeg kan feks ikke fri meg fra tanken på at noe er galt når demente måtte holdes inne ved Orkdal Helsetun fordi Knykengjengen ikke hadde tid til å sette opp et gjerde. Et gjerde må Orkdal kommune kunne sette opp selv hvis det er hva som skal til for å gi de mest sårbare eldre frisk luft.
 
Når man møter seg selv i døra
Som ordfører i 2015 stemplet Gunnar H. Lysholm ansatte ved Orkdal Helsetun som "opprørere" da de klaget på for lite tid og ressurser til beboerne.

Som leder for Orkdal Røde Kors i 2018 signerte Gunnar H. Lysholm en kronikk i ST kalt «Et svik mot de eldre». Der heter det at vi ville ha kalt det omsorgssvikt om barn hadde fått like lite omsorg som eldre på sykehjem. Videre skriver Lysholm at feilene som gang på gang avdekkes i eldreomsorgen får for liten oppmerksomhet.

Oppmerksomheten for tre år siden var opprør.

Lysholms kritikk mot eldreomsorgen er alvorlig, men upresis og dermed akseptabel.

Orkdal og Orkland jakter på verdier for den nye kommunen. En stor skare av politikere skal nå tenke lenge og dypt for å bygge identitet gjennom treffende stikkord. Det enkle er ofte det beste, som å kopiere Trondheim: Åpen, kompetent og modig.
Her arbeidet løgnere og opprørere i 2015, ifølge daværende ordfører. I ettertid kunne vi bla lese i ST om alvorlig svikt, og dessuten at demente måtte holdes inne fordi Knykengjengen (!) hadde det for travelt til å snekre gjerde...