lørdag 23. februar 2019

Lille speil på veggen der - hvem er mest sjalu i bygda her?


Misunnelsen sies å være sterkere enn seksualdriften. Det heter også at det er på deg selv du kjenner andre. De mest sjalu tror at andre er som dem. 

  • Senterpartiets Rasmus Skålholt mener uenighet om en sak på Ustjåren skyldes sjalusi.
  • Daglig leder Magne Fossbakk i Orkdal IL sier i ST at kritikk mot Knyken kommer av misunnelse.
  • ST-redaktør Anders Morken insinuerer på lederplass at Jorodd Asphjell er offer for svartsjuke når han ikke får utvide gårdsplassen sin.
Rasmus Skålholt. Foto: Fylkeskommunen
De som splitter mest
Anklagene om misunnelse springer ut av samme miljø og bygger på identisk tankegods: Oss mot de andre. 

Ingen har sittet med så mye politisk makt og samtidig virket så splittende i Orkdal som Jorodd Asphjell og Rasmus Skålholt. De to mener selvsagt at det er kritikken i denne bloggen som er problemet, og ikke det de selv står for.

Overfalt på Bårdshaug
I mange år oppfattet jeg fenomenet bygdestrid i Orkdal som en samling komiske anekdoter fra gamle dager, slik Kjell Aukrust skildret festlige feider mellom alvdøler og tynsetinger. Åsmund Forfang, forfatter som Aukrust, tok brevkurs i kampsport før han begynte på realskolen på Orkanger - visstnok en adekvat foranstaltning for en fannremsbygg den gangen. 

Sommerjobb ved teknisk etat bød på livaktige fortellinger fra tida før Orkdal og Orkanger kommuner gikk sammen. En av karene mintes sykkelturer fra Fannremsmoen til apoteket på Orkanger for å hente medisin til bestemora. Han sammenlignet ekspedisjonene med verditransporter i det ville vesten. Unge herr Troøyen ble rutinemessig overfalt og banket opp ved kommunegrensa på Bårdshaug (forhåpentligvis overdrevet).

Humor - kritikk - mobbing?
I 2008 deltok jeg på dugnad for Orkdal IL som vaffelsteiker på fotballkamp og bingovakt på Grøtte. Trivelig.  Samme år startet nettstedet orkangervel.no, blant annet for å sette søkelyset på muligheter og forsømmelser på Orkanger. Beskjed fra et styremedlem i velforeninga med jobb på Grøtte: «Dropp vitsing med Orkanger og Fannrem. Enkelte tåler det ikke.»

Jorodd Asphjell. Foto: Stortinget
Når humor faller på steingrunn kan en jo levende forestille seg reaksjonene på kritikk i de samme miljøene. Debatt skal vi ha i Orkdal, bare kritikken ikke kommer fra Orkanger. Da er det mobbing, for Orkanger er jo det største stedet.  Noen later til å se på arbeid for grendene som idealisme, mens arbeid for tiltak på Orkanger bunner i egoisme.

Ved å følge Rasmus Skålholts logikk har Orkanger vært offer for sjalusi helt siden folk fra stedet systematisk ble strøket ut av kommunestyret ved kommunesammenslåinga i 1963. «Vi bygger ikke kulturhus for ørbyggen», sa en folkevalgt til ST mange år senere fordi ST-kvartalet og Rømme ble lansert som tomtealternativer.
Og sann mine ord: Uansett faglige råd om sentrum som beste løsning vil noen i det politiske miljøet jobbe knallhardt mot å bygge i sentrum nå også. Bårdshaug er nøytral grunn.

Så til de tre eksemplene øverst i artikkelen. Hva handler sjalusi-sakene egentlig om?

Ustjåren, planer om stort boligfelt
Tema: En grunneier vil fradele 29 daa av gården til barna før hun selger resten.
Problemstilling: Plan- og bygningsloven krever at det skal foreligge reguleringsplan før fradeling. Det gjør det ikke ennå. 
For å gi unntak fra kravet skal to vilkår være oppfylt samtidig. Rådmannen mener at ingen av vilkårene er til stede og ber politikerne avslå dispensasjon.
Veien til åstedet for et sjalusidrama.
Rådmannen om fradeling i kortversjon:
* Vanskeligere å lage en helhetlig plan for arealbruk og infrastruktur.
* Risiko for presedens (smitte) og uønsket oppstykking av flere landbrukseiendommer på Ustjåren.

Rasmus Skålholt er dypt uenig med rådmannen og foreslår å gi dispensasjon.

Når du likevel støtter deg til rådmannens krystallklare råd, er det sjalusi i Skålholts svarthvite verden. Enten gjør du som folk på Ustjåren vil eller så er du sjalu på dem.

Se saksdokumenter på Orkdal kommune innsyn - hovedutvalg forvaltning 06.02.2019, sak 10/19.

Knyken, offer for misunnelse
OILs daglige leder Magne Fossbakk om Knyken i ST 27. desember 2018: «De som kommer med kritiske bemerkninger på grunn av misunnelse, bryr vi oss ikke så mye om.»

Kanskje sliter noen med misunnelse, kanskje ikke. Hvem vet? Grunnlaget for kritikken mot Knyken-prosjektet var imidlertid både saklig og ytterst alvorlig. 

Vi skal tilbake til 2010/2011: Orkdal IL fører Orkdal kommune bak lyset, setter kommunen økonomisk sjakk matt og påfører fellesskapet flere millioner kroner i merkostnader samt risiko for store tap. Ansvarlig er Jorodd Asphjell, stortingsrepresentant og styremedlem i Norges Idrettsforbund.

Asphjell & co bygger et større anlegg enn varslet, opererer med to forskjellige kalkyler og legger ikke fram den dyre og reelle kalkylen for Orkdal kommune og banken før kassa er tom og bygginga stopper.

Kilde: Rådmannens saksframlegg for Orkdal kommunestyre 6. juni 2011. Interesserte kan få dokumentet på e-post.

Orkdal kommune ble tvunget til å gå inn med milliontilskudd og garantiansvar for å unngå enda større tap, og har senere gått inn med ytterligere noen millioner blant annet fordi Jorodd Asphjell manglet avtaler med grunneierne. 

Jorodd Asphjells gårdsplass
Redaktør Anders Aa. Morken i lederartikkel 11. Januar 2019: Det er «nærliggende å tenke at her har man behandlet person og ikke sak.» 
En særdeles sprek påstand som begrunnes med at en omsøkt støttemur for å få større gårdsplass ikke ville ha vært til sjenanse for noen, at den ville ha sikret en skrent og trolig hindret et ras.

Bolig i Kleivan som har fått mye omtale på grunn av billig arbeidskraft og feilbygd mur.
Det første er rett (neppe til sjenanse). Resten er feil. Rådmannen frarådet støttemuren på grunn av terrenget. Et senere ras nær tomta har ingenting med muren å gjøre. Det som raste ut var masser fra planering lagt på annen manns eiendom. Kilde: Orkdal kommune i åpent møte. 

Her skulle to hensyn veies opp mot hverandre:
A) Asphjells ønske om større gårdsplass, som ville gi plass til en bil ekstra.
B) Tekniske utfordringer på grunn av terrenget og det faktum at naboen ikke ville ha muren nærmere eiendomsgrensa. Naboen hadde allerede tillatt bygging nærmere grensa enn han strengt tatt måtte godta.

Votering: 6-5 for å legge mest vekt på B. Asphjell klager på vedtaket. Klagen fra vår venn lovgiveren på Stortinget inneholder ikke noe nytt, men derimot feil om lovverket.

Hvem kan ha villedet ST om de faktiske forholdene og plantet ideen om at det ble avslag på grunn av person og ikke sak?

Se saksdokumenter på Orkdal kommune innsyn - hovedutvalg forvaltning 17.10.2018, sak 78/18 og 05.12.2018, sak 98/18 (klagen).

Fannrem framfor Grønøra på Orkanger
Rasmus Skålholt undergraver respekten for det planverket han skulle ha forsvart. Det øker risikoen for at vi ødelegger Orkanger og skader Orkland. 

Skålholt trosser faglige råd og presser på for å spre kontor til industriområdet på Orkanger med Orkla Økonomi som åpner av slusene. Jeg håper Orkla Økonomi bøyer av og flytter til et lokale for eksempel på Fannrem i stedet. Det er mye bedre å få en kontorbedrift inn i et tomt lokale i Fannrem sentrum enn å sende denne typen arbeidsplasser ut på Grønøra. Ingen sjalusi mot Fannrem her.

Skålholt har ivret for å oppheve sentrumsavgrensinga på Orkanger og få handel ut på industriområdene. Jeg har stemt mot fordi det er for tidlig å spre handelen. Første etablering på Laksøra etter Skålholts innsats ser ut til å bli Felleskjøpet, som flytter fra Fannrem. 

Vond rekyl, dårlig karma.
Felleskjøpet vil flytte fra Fannrem til Orkanger etter omregulering til handel på Laksøra.

 

1 kommentar:

  1. Hei sann, Hans!
    Eg har vorte gjort oppmerksam på at eg er omtalt her på denne bloggen, og sanneleg, her står ein versjon av den vesle sjølvopplevde anekdoten eg av og til har fortalt i muntre lag, og sikkert ein gong til deg også, om kva slags merkelege tankar som kan dette ned i hovudet på ein sær og usikker 14-åring: at eg ein gong bestilte eit Kung Fu-kurs i hefteform gjennom ein annonse i avisa.
    Men så er det eit par–tre vesentlege feil her i bloggteksten som eg må dementere. Først og fremst har eg aldri gått på realskulen. Den skulen heldt eg meg gudskjelov langt unna, mitt skuleår på Orkanger var tvert imot eit fabelaktig triveleg år på den praktiske linja på framhaldsskulen. Dernest at eg ikkje er fannremsbygg, men frå bygda eit stykke ovanfor Fannrem. Ingen der kalla seg nokon gong fannremsbygg eller vart kalla det av andre, tvert imot, fannremsbygg var «dei andre», folka som budde der nedpå Fannremmen, som var ein heilt annan stad enn min oppvekststad. Litt skumle folk, eigentleg. Og for det tredje var det nok ikkje vanleg å bestille eit slikt Kung Fu-kurs, eg trur eg var den einaste som var sprø nok til det.
    Men eg hadde jo gått og sikla på det Kung Fu-kurset i lang tid, det var ein freistande annonse i avisa, lære seg Kung Fu kjapt, jøss, det hørtest artig ut, og eg ville ha bestilt det om eg så hadde hamna blant fannremsbygg på Grøtte dette skuleåret, dei verka like framande og skumle på meg som orkangerbyggen. Ingen hadde kviskra til meg at eg kunne trenge eit slikt kurs, det kom innanfrå meg sjølv, eg var som sagt ein sær og usikker 14-åring som skulle skifte miljø bort frå den trygge avkroken og følte meg ubeskytta. Men det skal du vite, at å prøve å lære seg kampsport via eit hefte du fiskar opp av ein konvolutt i postkassen din, det gir ikkje stor beskyttelse.
    Og naturlegvis trong eg ingen beskyttelse på Orkanger, det var som sagt eit fabelaktig triveleg år. Grunnen til at det vart så triveleg, var folka eg møtte, kameratane, nye venner, alt det der. Eg rak nedover til Øra ofte om kveldane også, jaggu var det mykje moro. Ingen nedpå der kom på at vi ovanfrå her kom frå noko fiendeland, ingen ovanfrå her trudde at vi befann oss blant ramp og styggedom. Vi var venner, kort og godt. Eg har hørt frå folk som er mykje eldre enn meg, at før i tida, da vart det utkjempa slåstkampar i grensetraktene der nede. Men slikt fiendskap har eg rekna som folkeminne frå eit fjernt folkeslag og frå ei primitiv og tilbakelagt tid for lenge, lenge sidan.
    Men ånda på den skulen som møtte meg på Orkanger, likte eg ikkje, det var ein autoritær stil eg var uvant med, du skulle ikkje kremte eller flire stort før du fekk på pukkelen av læraren eller vart hala inn til rektor. Men eg skjønte på dei som var derfrå, at det skulle vere slik der. Å, eg misunnte dei ikkje den skulegangen dei hadde hatt under det der jævla autoritære regimet, da kjente eg meg glad for at eg hadde hatt skulegangen min på ein liten grendeskule, langt unna Orkanger eller Fannremmen, der du kunne utfalde deg friare enn i dette murfengselet.
    Men éin lærar hadde vi på den praktiske linja på framhaldsskulen på Orkanger som eg alltid minnest med glede, og det var verkstadeigar O.P. Blåsmo, som hadde oss i motorlære. For eksempel plukka vi i filler ein motorsykkelmotor i klasserommet og sette den saman igjen, og da den låg der fin og nysmurt, syntest O.P. Blåsmo at vi måtte sjekke om den virka. Vi prøvde, og jaggu virka den, vi hadde jo ikkje montert på eksospotta, så motoren sette i eit vræl og eit helsikes leven som fekk alle skulens autoritetar til å styrte opp trappene og inn i klasserommet raude i trynet. Den løpeturen hadde dei godt av, syntest eg. Motorsykkelmotoren hadde verkeleg sett i eit vræl i rette stund. O.P. Blåsmo har hatt ein fast plass i hjertet mitt sidan den hendelsen.
    Åsmund Forfang

    SvarSlett